"Ondskapen"

Jeg synes at filmen, «Ondskapen», var en god og beskrivende film. Den er basert på Jan Guillous selvbiografiske bøker ved samme navn, og dette gjør filmen mer troverdig. I tillegg kan det være en forklarende film, om hvordan det faktisk kunne ha vært på en internatskole i Sverige på 50-tallet.
Til tross av at Erik Ponti har veldig voldelige tendenser får vinklinga til filmen oss til å synes synd på ham. Noe av det som er mest avgjørende i den retningen, er at vi får se stefaren hans straffe han med pisken.
På internatskolen, Stjärnsberg, får man mere sympati for Erik, da han blir trakassert og mishandlet av de eldre elevene ettersom han nekter å nedverdige seg til å motta straffene deres. Noe av det verste er at de legger om taktikk etter hvert, og mobber bestevennen hans, Pierre, isteden.
Frem til Pierre slutter prøver Erik å bruke ikke-voldsmetoden til Gandhi, men etter hans beste venn slutter, legger han om taktikk, og slipper ondskapen løs i seg.
Etter han er ferdig på skolen, så forsetter han kampen sin mot ondskapen, og juler opp stefaren sin, noe som virker rettferdig etter vi har fått sett mishandlingen Erik har gjennomgått.

Bildet er hentet fra NRK.no